Å synge med det nebbet man har...

Den 24. januar i år dukket det opp en svarttrosthann som skilte seg litt ut fra de andre svarttrostene på fuglebrettet. Først skjønte jeg ikke helt hva det var, men ved en nærmere kikk, så jeg at overnebbet hadde bare halv lengde. Jeg vet ikke om den er født sånn, eller om nebbet er blitt skadet. Og selv om det sikkert var en utfordring å få i seg mat med dette nebbet, var den ivrig med å hive i seg havregryn.

Det ble spennende å følge med denne spesielle svarttrosten. Ville den klare seg gjennom de harde vinterukene, og ville den fortsette å komme på fuglebrettet mitt, som er like utenfor stuevinduet?
Jo da, svarttrosten kom igjen dag etter dag, og spiste ivrig av havregryn og bittesmå brødbiter. I mars fikk jeg nye bilder av den, og jeg var spent på hvor lenge den ville holde seg her på Stølan.

Så kom våren omsider, og spesielt svarttrostene ble sjeldnere å se på fôringen. Likevel tenkte jeg stadig på denne artige krabaten. Hadde den klart seg, og var den fremdeles i området? Hadde den fått seg make? Fantes det en hunn som ville ha denne merkelige hannen? Det siste kan jeg ikke svare på, men 12. mai fikk jeg sett den, og fotografert den. Så den har så langt klart seg bra, og ikke bukket under for verken kulde, sult eller katt. Nå blir det spennende å se om den fremdeles er her når høsten og vinteren kommer.